Mors sang

Jeg var vel som blåbær, en plante blant flere.
I granskogen sto jeg så trygt.
For trærne var påler. Jeg tenker, og ler.
De ville vel stilne min frykt.

For jeg er ei jente. Og jenter vil ha
natur som er lite grann vill.
Og skogen var mystisk og gjorde seg bra.
For skogen er egentlig snill.

Min frykt ble til blåbær. Som svenskene vet
er frukt frykt. Jeg trodde på Gud
og fremmet som blåbæret min kjærlighet,
til verden som ønske og bud.

Og bæret ble modent, og plukket det ble.
Jeg håper det ble medisin.
Og som Gud seg danner på en, to og tre
jeg håper det også blir vin.

Ved tro, håp, og kjærlighet frukten ble til.
Og av dem er kjærlighet størst.
Det skal frukten huske på, hva enn den vil;
mors kjærlighet å være først.

Nå ligger jeg stille med snøkåpa på.
Min sevje har frosset til is.
Jeg håper jeg huskes ved fruktene små.
Ved blåbær. Da vil jeg befries.

Julaften

Kom i Kristi kjærlighet
sønn og datter både.
Julens ro og herlighet
minner om Guds nåde.

Signe mor og signe far.
Kjenn hvor huset varmer.
Julaften så god og rar
er som Kristi armer.

Klokkeklang og julesang
gjør oss alle glade.
Julenissen med sitt fang
skal få sjokolade.

Kristus er vår Gud og Far,
han er Sønnen hellig.
Julenissen god og rar
er vel litt forskjellig.

La oss synge julen inn
barn og voksne både.
La oss feire Herrens sinn,
kjærlighet, og nåde.

Juleklokkene

Klokkene klinger, julen inn de ringer,
kjenn hvor hugen tennes til Herren vår Gud.
Se klærne vi bærer vår frelser ærer –
så visst er rettferdigheten vårt bud.
Minnes gjør vi Kristus som til oss ble gitt,
som fra dom å være veien, lys, og liv er blitt.
Tenk at han, verdens mann,
uten skam er Guds lam.
En herre gir seg ikke av seg selv, gjør han vel.

Klokkene kimer, oppglødde vi stimer
inn i kirkens glede for lovsang og bønn.
Og presten, den første, om ikke største,
forkynner vår tro, vårt håp, til Guds Sønn.
Kirkelyden i vår stad i julen er
ikke engstelig men lykkelig og tro og kjær.
Tenk å få leve nå
og få bli dette vi
som har det samme mål, den samme bønn: Herrens Sønn.

Klokkene synger, tro og håp forynger,
julens glade budskap er frelse og fred.
Ved troen bekjenner vi hva vi kjenner,
at Kristus har tilgitt våre synder.
Håpet som vi nærer er det evige,
nemlig det at vi ved Ordet er bestandige.
Feire jul fisk og fugl,
som det byes vann og lys,
vann signer, lyset ligner, Kristi dåp – tro og håp.

Kom alle sammen

Kom alle sammen, julen er her!
Kom og la oss feire høytid sammen.
Kom til familien slekt fjern og nær,
kom til julefest i fryd og gammen.
Kom pike og kom gutt,
kom glede jevnt og trutt,
kom far, med juletre.
Kom til mor, skap julefred.
Tenn lys!
Og om Vårherres kjærlighet gi nyss!

En gang ble Jesus født, Herren Guds Sønn,
av Maria, jomfruen så prektig.
Gutten i krybben han må ha vært skjønn.
Mannen Kristus tilber vi andektig.
Som om det var i går
livet oss gitt består.
Før ham var makten rett.
Nå tyr vi til folkevett.
Guds Sønn
forener oss i tro og håp og bønn.

Tenk at han lot seg bli hengt på et kors.
Tenk at Jesus lot seg slå og piske.
Tenk at de ville at han skulle sloss,
han som gledet om så ved å viske.
Tenk hva som hadde hendt
om Jesus hadde tent.
Da ville makten rådd.
Men i stedet liv ble sådd.
Han ble
korsfestet men sto opp og ble vår fred.

Kom barn, kjenn gleden hos mor og hos far.
Kom og kjenn hvor godt vi passer sammen.
Kristus er treet. Som grener og bar
hører vi til Kristus som er stammen.
Tenk deg at pynten er
gudsfrykten god og kjær.
Tenk deg at Herrens Ånd
virker i oss nettopp sånn.
Så Gud:
La grenene i julen stå i skrud!

Barnebønn

Kjære Gud, Herre Kristus, Jesus vår Far,
du som lot deg bli så en kunne se det
i mor Maria, hun som deg bar:
Herre, til deg vil jeg be.

Se til meg og til mitt, til mor og til far,
for jeg tror på deg og vet du vil passe
på meg og mine, på det du har.
Kjære Jesus, lov meg det.

Når jeg tenker på deg så vet jeg så godt
at du kom til verden for å fortelle
at Gud er god, at du har det flott
når du får oss til å le.

Jeg vil selv passe på, jeg vil være stor.
Dine bud er mine, Gud vil jeg ære,
og være snill med far og med mor.
Kjære Gud, ditt bud er det.

Nåden

Snøen oss vekke, landet den dekke,
allting bli hvitt og vent.
Nåden er hellig. Allting forskjellig
ved Gud forent og pent.
La oss prise Vårherre, takke og ære
Kristus som nåden er.
Herren Gud oss forklare verden som bare
nåden kan holde kjær.

Norrønalandet, det vil vi sanne,
selv være nådens bud.
Kle og forene, samle og ene,
slik vil vi hedre Gud.
La oss skjønne hverandre, tilgi, ei klandre,
hver som for Herren står.
Sånn som snøen forener blir vi selv venner
når nåden grunnen rår.

Trygt i Ordets favn

Trygt i Ordets favn er hvert Kristi savn,
hver som Ånden tro er i stand, sånn god,
som parat, som klar, vil bli åpenbar
som sitt fødesnavn.

Sånn som ungen vil være trygg og snill,
sånn som barnet tror på sin far og mor,
vil den liv ha fått som i stort og smått
hører Herren til.

I Ham endelig, i Ham lykkelig,
Ordet vil oss gi grunn til seg å bli.
Kristi kjærlighet, Ordets herlighet,
setter sjelen fri.

Ilddåpen

Englene kom og rørte ved dem alle,
rørte ved og løste på bånd.
Og til sin Herre de sang, og Herren lot dem kalle
og kjentes ved disiplenes Ånd.

Tolv vise menn. Hvem aktet deres budskap?
Trengselen de sto i var fæl.
Men så kom Herren vår Gud og signet deres vennskap
med ild som prøvde mannsmot og tæl.

Tolv vise menn, disipler av Vår Herre,
oppga der til fordel for Gud
sin stand, sin ære, sin frykt – sin redsel for de andre.
Og ble til alle folkeslag bud.

Herre, hvor få! – de tolv som du lot kalle,
tolv som du ga tunge og mål.
Vi selv blir fryktelig små. Men også vi vil tale
som kalt av deg til virke og tål.

Kry kristen

Fri og freidig, klartenkt og kjærlig,
vil jeg være i Kristi Ånd.
Sunn og sann og enkel og ærlig –
sånn vil jeg være i rikelig monn.

Herren Kristus varlig og farlig
gjorde sannheten åpenbar.
Som vår Herre vil jeg selv være
fenomenal. Jeg vil ligne på Far.

Snill og snedig, kos og forsiktig,
vil jeg være for Herren Gud.
Ren og riktig, viktig og pliktig,
vil jeg stå fast ved Guds Sønn og Guds bud.

Herren Gud meg arte og råde
hva enn blir min bestemmelse.
Herrens både vise meg nåde.
Takk Herren Gud for din innlemmelse.

I ditt navn

Herre, Kristus, Vårherres Sønn,
i ditt navn vil vi alle være.
Du alene er alles bønn,
bare du verdens bør kan bære.
Men av Gud vil vi være begge kjønn,
i din Ånd – sannheten, vår ære.

Herre Kristus, vår høye Gud,
hvor ditt navn vekker frykt og glede.
Fram mot deg peker alle bud,
mot ditt liv, og mot dommens vrede.
På din dag gjelder ikke spill og skrud,
bare Gud – Herre, la oss se det.

Herre Kristus, vårt håp, vår trøst,
i ditt navn er det fryd og gammen.
Gitt av deg blir en hver forløst,
hver en gren som i deg ser stammen.
Dine får jubler ved hverandres røst.
I din Ånd er vi alle sammen.

Sønnen i bønnen

Nordmann av hjerte, av kraft, og av tanke,
nordmann i Ånden, i navnet, i gavn.
Det fullt og helt om enn tanken den vanke,
det først og fremst for Kristus vårt savn.
Menneskesønnen er vårt begjær.
Ved Ordet vi holder meningen kjær.
Varm og godmodig, from, frank, og frodig,
Sønnen i bønnen målet vårt er.

Sammen om budet, om sønn av mor Norge,
sammen om mannen vi akter her nord.
Målet oss ener, for det vil vi borge,
målet som i oss lever og bor.
Hver er forskjellig, enhver sin lyst,
og hver er som alle norsk i sitt bryst.
Mannen seg vie, kvinnen gi die,
Sønnen i bønnen: vår Herre Krist.

Norge vårt Norge

Norge, vårt Norge, du storslagne rike.
Svært er du ikke, Norges land.
Men fjellene veldige,
dalene heldige,
vitner om storhet og gir synsrand.

Norge, vårt Norge, ditt mål Gud har gitt deg,
sannheten vil vi inderlig.
Viser vi ærlighet,
viser vi kjærlighet,
målet gjør fjell og dal forskjellig.

Norge, vårt Norge, ved Kristus du kjennes,
og det kan hendes strid der ved.
Vi er selvstendige,
aldri elendige.
Sønner av Norge det bevise.

Norge, vårt Norge, i fryd og i gammen
du samler sammen alle mann.
Syttende mai vi
hedrer deg staselig,
hver mann til ære for sin landsmann.

For Solveig

Kristus kaller, fedre befaler,
villet er steil og from.
Herren krever, englene svever,
fatt mot, vær tro – og kom.
Av Norge vi er. Kjenn målet vårt krever
mannsmot og sæden som lever.

Norske klokker klinger og lokker,
kaller til dåd og dyd.
Solveig lengter, liv etterlengter,
vill etter fred og fryd.
Til kirke vi går. Og hva enn vi oppnår
å være kledd det seg anstår.

Gitt i bønnen Kristus er Sønnen,
kjærlighet uten jål.
Som vår Herre trøste og bære,
aldri så høyt et mål.
Heis flagget til topps. Ved det vil vi enes
folket som av Gud vil kjennes.

En om gangen, sammen i sangen,
Gud i hver bragd, hvert bry.
Solveigs beste vil vi nå feste,
Gud vil ha Solveig ny.
Vårt fedreneland vil ekte vår påstand:
Kristus er Gud i en nordmann.

En bønn

Herre Gud, ditt navn er hellig.
Du er all verdens Far.
Underfull, og klar, og kjærlig,
evig og åpenbar.
Se i nåde med de både,
la ditt åsyn være påsyn.
La oss rette opp det slette.
Styrk mor og far!

Herre Gud, vår Ånd, vår klippe.
allting ved deg står fast.
Dine ord vil alltid gjelde,
virke blir gjort i hast.
Ta til ekte dine vekte,
gi i Ånden liv til hånden.
Herrens stamtre – la det framtre.
Gi oss i kast!

Herre Gud, vårt håp, vår frelse,
Sønnen vi venter på.
Du er livet, du er helse,
for deg vil alle stå.
Bli, du framtid, bli for alltid,
vær velkommen nåden, dommen.
Enten eller Kristus gjelder.
La Kristus rå!

I Herrens navn

I Herrens navn vi kalles sammen.
I påsken feirer vi Guds Sønn.
Som i Egypt vår hjelp et amen
når Kristus er vår bønn.

I Herrens navn vi feirer høytid.
I Norge feirer vi den best
når snøen signer jorden og vår flid
og nåden er vår fest.

I Herrens navn vi minnes Jesus,
Guds Sønn som ga sitt liv for oss.
Selvstendighet vi skylder Kristus,
for Herrens byrd vi sloss.

I Herrens navn vi har vårt måltid.
Som Kristi legeme vårt brød.
Som Kristi blod vår vin som frisk og blid
gir påsken liv og glød.

I Herrens navn, det vil vi være.
I Kristus evig liv, vår lønn.
Guds Sønn oppstanden vil vi ære
i tro og håp og bønn.

Født

Han ser ut på det hvitnende havet.
Han ser inn på de hvitkledde fjell.
Han ser ned, han ser hvitveisens krave.
Han ser opp, han ser skyens vell.
Han ser hvitt. Han ser englene lave
som Guds bud til sitt folk og land.
Og han fatter som lyn
et umåtelig syn:
Han er Norges mann.

Som det hvitnende havet hans sinne.
Som det snøkledde høyfjell hans sinn.
Som en hvitveis sin krave hans vinne.
Som en sky Herrens nåde stinn.
Han ser inn i ham selv er å finne
Norges land, det han hegner om
når som mann han tar stand
og han vil være sann
som Guds sønn og dom.

Intet land kan som Norge forene.
Her slår fjellene ring om de små,
de som vokser og gror og tør mene
det som fjellene lar forstå.
Her er vannene klare og rene
og gir liv til hver vekst, hver ånd.
Her er allting så grønt
at han akter som skjønt
alt han tenker på.

Han ser for seg hvor vinteren mektig,
med sin snø og sin iskalde luft,
tar et oppgjør med alt, men forsiktig,
høsten kaller først til fornuft.
Han ser landet som ekte og vektig
fremmes nyslått ved vårens stand.
Og han ser han vil borge
for Norge, vårt Norge,
vårt fødesland.

Verge landet

Verge landet, jorden og vannet,
Verge vår vekst, den som gjør oss sanne.
Verge vårt mål. Verge vårt minne.
Verge mor Norge, Guds kvinne.

Fedre aktet, fedre forpaktet,
Landet som tillit til hva de maktet.
Gitt oss i arv. Gitt oss å ære:
Norge vårt Norge, vårt kjære.

Aldri ender, hva som enn hender,
Havets beleiring av våre strender.
Verge vårt land. Verg, Gud, din kvinne.
Verg i fra havet sitt vinne.

Norges daler sigende taler.
Fjellenes påstander mektig gjaller.
Verge vårt sinn. Gi det forene.
Verge mor Norge, vårt ene.

Flink og grei

Som en sti for min fot som tar meg i mot
er ditt ord, Herre, ord til å bli trygg på.
Som et lys i min hånd som lyser din Ånd
ord av deg gjør at jeg verden kan forstå.

Som en lykt i min lei som trygger vei
er ditt bud, Herre, bud til å gi akt på.
Som et skilt foran fall som syner mitt kall
bud av deg forteller meg hvor jeg skal gå.

Dine bud og ditt ord er mer enn jeg tror.
Men din visdom er rettesnor for meg.
Jeg vil akte min vei og frydes ved deg.
Herre Kristus, la meg være flink og grei.

Julenatt

Julenatt, årets skatt, dyrebar og hellig;
fra en hver annen natt denne er forskjellig.
Engler i fra Gud og i fra oss med bud
daler ned, tar av sted, retter kjærlighet.

Julenatt, fødselsnatt, om vår Far den minner
som en gang av et fang fødte ham vi sinner:
Kristus som er Gud i Sønnens Ånd og hud.
Herren da verden ga tro på evighet.

Julenatt, gledesnatt, tro og håp den fremmer
nydelig, frydelig, så vi rett fornemmer
Kristi kjærlighet til hver og en på let
etter liv ved Guds giv. Etter salighet.

Julenatt, jubelnatt. Nå går det mot sommer.
Tilgi hver, hver i sær, tilgi den som kommer.
La oss hilse dagen, dagen klar og ren.
Kjære Gud, ekt din brud, ekt hengivelsen.

På denne dag

På denne dag ble Jesus født i Betlehem.
I dag kom Kristus til vår jord.
På denne dag ga Herren Gud oss hus og hjem
i Kristus, i vår ætt, vi tror.
En stjerne tent som los og lykt for vise menn
til fonten der vår Herre lå
var jord og himmelen sitt bud om Herren,
om Ordet født til å forstå.

Av Adam gitt, av Eva gitt å bære,
ved fallet ble vår Herre til.
I Edens have vi fikk ikke være.
I Sønnen hører mannen til.
Og heldigvis ga Kristus seg til kjenne:
Maria fødte Herrens Sønn.
Et under ved et menneske kan hende.
Og se hvor sannheten er skjønn!

Om hver en dag en dag til Herrens ære,
i dag vi minnes Kristi gavn.
På denne dag vil barn og voksne være
forent i Jesu Kristi navn.
På denne dag vi feire vil at Jesus Krist
vil bære alt som skjer på jord.
Og inntil Gud som Sønnen viser seg for visst
At Jesus gjenoppsto vi tror.